Hvis du ikke kan lese nyhetsbrevet, klikk her!

Meld deg av nyhetslisten

Interessant artikkel fra Bergens Tidende

Én av 5000 i barnefotballen blir eliteseriespiller. Så hva er det egentlig vi trenere holder på med?

Image

«Sønnen min tenker å bytte lag. Han er lei av å tape kamper.»

Én av 5000 i barnefotballen blir eliteseriespiller. Så hva er det egentlig vi trenere holder på med?

Artikkel fra Bergens Tidende

Skrevet av: Trond Albert Skjelbred - Far og fotballtrener, Åsane fotball gutter

Nest etter det å være Brann-trener og styreleder i et borettslag, må det å være trener i barnefotball den mest krevende jobben du kan ha. De siste seks årene har jeg og en annen barnefar trent et fotballag i Åsane.

Vi har som de fleste trenere i barneidretten begrenset med fotballfaglig kompetanse, men en av våre ambisjoner har vært å bygge et lag som ser hverandre, og som spiller hverandre gode. Vi gir like mye ros til den som tilrettelegger som til den som scorer mål.

En av våre hittil beste opplevelser skjedde på en kamp borte mot Vaksdal. På stillingen 2–2 skjøt en av spillerne våre ballen knallhardt i eget mål. Umiddelbart ropte guttene til den uheldige: «Det gjør ingenting! Det var et uhell. Kom, så scorer vi et mål til!»
 

Like etter var det nettopp det som skjedde. Samme gutt, men rett vei denne gangen. Reaksjonen fra lagkameratene var ingen selvfølge. Det var så spesielt at motstandernes trener kom bort til oss og sa hun ikke hadde opplevd noe tilsvarende.

 

Nå er det tre år siden denne episoden. Noen gutter har sluttet å spille fotball, og andre har kommet til. I de første fem årene vant vi de fleste kampene vi spilte, men i år har vi bare møtt veldig sterke lag. Minst ett av disse lagene kontakter jevnlig spesielt gode spillere fra andre lag i et forsøk på å rekruttere dem.
 

Vårt eget lag består av lokale spillere fra nærområdet. Noen har spilt fotball siden de var seks år, mens andre har vært litt til og fra. Alle har vært like velkomne, og alle har fått spille like mye uavhengig av ferdigheter eller innsats. Det har medført at vi denne sesongen har tapt de fleste kampene og med til dels stygge sifre.
 

Er dette greit? Er det fair at vi møter håndplukkede og ferdigtoppede lag? Bør vi gjøre noen grep?
 

Det som har fått meg til å reflektere over dette i det siste, er at en av foreldrene til våre gutter sa følgende til meg forleden: «Sønnen min tenker å bytte lag». «Hvorfor det?» sa jeg. «Fordi han er lei av å tape kamper.» «Da må han bare gjøre det», sa jeg.
 

Jeg kunne selvsagt forsøkt å overtale far og sønn og snakket om at et av poengene med å drive idrett er å lære seg å takle seire og nederlag, selve livet. Men jeg lot være. Jeg vil ikke overbevise noen om noe, med mindre de ber om råd. Dessuten har jo denne faren og gutten et poeng: Det er kjekkere å vinne enn å tape.
 

Ifølge statistikken blir grovt regnet én av 30.000 fotballspillere på dette nivået landslagsspillere. En av 5000 blir eliteseriespiller, og da snakker vi ikke nødvendigvis om Brann eller Rosenborg, men lag som Kristiansund, Sandefjord eller Sogndal.
 

Så hva er det egentlig vi holder på med? Er målet å gruse hverandre og feie over all motstand med kalassifre, slik 14-åringene fra Nord-Korea gjorde da de i sommer kunne løfte Norway Cup-pokalen etter å ha fosset gjennom turneringen med 43–0 i målforskjell? Vi risikere å gjøre barna våre mette av suksess i en alder av 15 år.
 

Hvilke kvaliteter ser vi etter? For meg er stayerevne viktig, samt evnen til å gjøre sitt beste. Vi kan ikke kreve mer, men vi kan kreve at de gjør sitt beste. Det er det ikke alle som gjør.
 

Vi trener halvannen time to ganger i uken, og klubben tilbyr ekstratreninger for alle spillere i alderen 10–12 år. I kampene forsøker vi nå å matche spillerne i forhold til hvem vi møter, slik at ingen av våre blir «rundingsbøyer». I vår ble vi rundspilt av et lag, og nylig møtte vi dem igjen. Denne gangen vant vi, og det var stor stemning blant foreldre og spillere. Ikke minst siden vi hadde reist 100 kilometer for å spille kampen.
 

Klokken 07 dagen derpå tikket følgende melding inn på mobilen min fra en hyggelig, men bekymret far:

«Hei, en liten avklaring trengs. Sønnen min var veldig skuffet i går da han kom hjem. Hadde spilt i mål første omgang og deretter fikk han kun spilt ett minutt på slutten. I og for seg greit om dette var vanlig, men forstår det slik at dette ikke er vanlig. Vi er innforstått med at han ikke er blant de beste, men om ikke annet er sagt på forhånd om spilletid, er det kjedelig at noen føler seg oversett og forbigått.»
 

Kortversjonen av mitt svar til denne faren var at trenerne må avgjøre hvem som skal spille hvor og hvor mye, men at det er viktig at alle føler at de er med og bidrar. I enkelte kamper vil noen spille mye, mens i andre kamper er det noen andre som spiller mer. Dette er noe som normalt jevnes ut i løpet av sesongen. Det er viktig å unngå den berømte toppingen.

 

Som trener må du blant annet forholde deg til forventningene fra:

  • Gutten som fra han er seks år ønsker og tror at han skal ta alle frisparkene, cornerne og straffene.
  • Faren som vil øke intensiteten på treningene og med et glimt i øyet sette de svakeste spillerne på transferlisten.
  • Gutten som vil ha enklere trening fordi han ikke klarer å henge med når øvelsene blir for kompliserte.
  • Gutten som vil ha rom til å tulle og tøyse på trening.
  • Alle guttene om å bli sett og anerkjent for den de er og ikke bare det de kan utføre med ballen.
  • Foreldrene om at deres sønn får utvikle seg optimalt.
  •  

Jeg opplever at mange trenere er i samme situasjon. De har hatt mange fine år med laget, men kommet i en situasjon hvor de ulike behovene til spillerne og de motstridende kravene fra foreldrene er i ferd med å drepe det opprinnelige engasjementet.
 

Klubbene løser dette ulikt, men i Åsane Fotball har løsningen vært å ansette et ungt trenertalent som tar det fotballfaglige ansvaret for barne- og ungdomsfotballen. Han lytter og bidrar med øvelser, faglige råd og tips til trenerne samt en felles trening i uken. Ikke minst er han en å spille ball med om spilletid, topping og andre mulige konfliktområder for foreldre og trenere.
 

Det er umulig å gjøre alle til lags, men én ting er sikkert: Når min trenerkollega og jeg ser oss tilbake om 30 år, så er jeg ganske sikker på at vi kommer til å minnes disse årene med fotballguttene som våre beste.

Om kampene ble vunnet eller tapt, husker vi ikke, men vi har vært med på å gi en generasjon gutter holdninger og verdier som de tar med seg videre i livet, i jobb og fritid, på eller utenfor fotballbanen. Det er jobb nummer én.
 

Alle omtalte har bekreftet og godkjent historiene.

Terje

 



IK Grand Bodų

Boks 252, 8001 BODŲ • Tlf: 755 61630 • post@ikgrand.nowww.ikgrand.no

Ønsker du ikke å motta flere nyhetsbrev fra oss, Klikk her!